Kun hunder med maksimal boghøyde 41 cm er tillatte som rådyrjagere. Det vil si hunder av rasene Dachs, Drever, Beagle og Basset, men også rasekryssninger er aktuelle. Hvilken rase du vil velge må dels avhenge av personlig smak og dels av de forhold du skal jakte under. Står du foran et valpekjøp, så sørg for å bli med på noen jaktturer med representanter for de ulike rasene. Vurder hundenes arbeid i ulike terrengtyper, vegetasjon og værforhold (f.eks.snø). Men husk for all del å lytte mer til hundene enn til eierne . Uansett rase er samarbeidsvilje en nødvendig forutsetning for en god rådyrhund. Det samarbeid du oppnår med din hund vil være et resultat av hundens nedarvede egenskaper og den oppdragelse du gir hunden. Start tidlig med innkallingsøvelser. Finn den blandingen av "ris og ros" som passer til din hund. Men vik aldri en tomme fra den regel, at det er du - i din egenskap av flokkleder - som bestemmer. Og husk at gjentakelser og atter gjentakelser er det som gir resultater. Valpen/unghunden skal tidlig vennes til å ferdes i skogsterreng. La den springe fritt omkring. Gjem deg og la den finne deg under mye ros. Gjenta og gjenta leken.

Den første egentlige treningen du kan drive med unghunden er blodsportrening. Start med korte, lette spor og øk vanskelighetsgraden opp til kravene til godkjent ettersøkshund. Senere kan du spore med hunden i line både på hare og rådyr. Dette er god trening for en unghund og kan lære deg selv noe om viltets bevegelser i terrenget. Personlig tilstreber jeg at unghundens første loser skjer på hare. For det første vil en harelos som regel ikke føre unghunden lengre bort enn den lett finner tilbake. For det andre tvinges hunden til å arbeide spornøye. Er ditt mål å få en hareren rådyrhund kan du evt. unnlate å skyte haren. Ellers er de egenskapene vi ser etter hos en god rådyrhund disse: - Et godt utslag i søket. Er hunden for kortsøkende («skopusser») er risikoen for at hundefører støkker losdyret stor. Som tommelfingerregel kan vi si, at et søk som fører til uttak innen hørhold er passende. - En viss grad av løshet både på fot og i tap. Dette for at losdyret hele tiden skal vite hvor hunden befinner seg. En trang hund med et voldsomt «beskrik» i uttaket vil ofte sende rådyret på langskyss. På den annen side må hunden jo ikke være villedende løs. Løshet har en tendens til å øke med hundens alder. En noe trang unghund kan som voksen bli passende løs, mens en mer pratsom unghund kan bli upassende løs. - Et tett og godt hørbart mål. Målbruken skal være rikelig og nyansert i forhold til avstanden til losdyret - Videre må den gode rådyrhund være spornøye og drive langsomt og metodisk. - En meget viktig egenskap er samarbeidsvilje og evnen til å skjønne når «slaget er tapt», d.v.s. at hunden av seg selv legger av når drevet fører den for langt bort fra dens flokkleder - føreren.

Også for rådyrjegeren kan vi fremheve visse ønskelige egenskaper. Han må kunne bevege seg rimelig raskt og «lydløst» i terrenget og ha god observasjonsevne og stedsans. Som ved nesten all slags jakt kreves et visst mon av tålmodighet. Når det gjelder våpenbruk må han være veltrent med både hagle og rifle. Gjennom erfaring lærer den gode rådyrjeger å «lese losen» - terreng og vegetasjon sier ham noe om hvor rådyret kan tenkes å legge sin fluktvei, - hundens losføring forteller ham hvor langt foran dyret ligger, osv. Detaljene kan bli avgjørende for om han kommer til skudd. Sporsnø gir her en kjærkommen mulighet til å studere losens gang i detalj. Men kald beregning alene gjør det ikke. Her som ellers ved jakt kommer vi ikke uten om at prikken over i'n er «ryggmargsfølelsen», jaktinstinktet, den jaktlige intuisjon ....

Rådyret er et varsomt vilt med godt utviklede sanser. Under en los vil en stor del av dyrets oppmerksomhet imidlertid konsentreres om hunden. Dette gir jegeren en sjanse til å stille inn på losen. Jo mer ubemerket han kan bevege seg i terrenget jo bedre. For rådyrjegeren er det derfor viktig å kle seg i «tyste « og diskrete kær (vadmel o.l.), å la en skramlende ryggsek bli igjen i bilen, å bruke en bredskygget hatt, osv. Jakter man i ukjent terreng kan kart og kompass komme godt med når man skal ta seg tilbake til uttaket og bilen. Et par små detaljer : Alle jegere i jaktlaget bør ha med en hundeline. Etter skudd skal hunden altid kobles. Hunden bør bære et tettsittende elastisk halsbånd med telefonnummer, eller evt. peilehalsbånd. Brukt med fornuft er peil et nyttig hjelpemiddel, men kun i nødsfall må unghunden kobles ved hjelp av peiling. Grunnreglen er at hunden av seg selv skal returnere til fører.

Ideelle våpen er rifle/hagle og drilling, med eller uten kikkertsikte, Aim-point, o.l. Står valget mellom rifle og hagle vil jaktterreng og personlig smak være avgjørende. Å springe rundt i skogen med begge typer våpen kan ikke anbefales. Den tradisjonelle rådyrkule er 6.5 mm, men litt grøvre eller finere kalibre går helt utmerket. Personlig foretrekker jeg en relativt tung kule (10.4 gram). Den er ikke så følsom overfor mindre "urenheter" i kulebanen og gir liten kjøttødeleggelse. Haglstørrelser fra nr.2 til 4 er passende. Maksimal skuddavstand med hagl er 25 meter.

Opplegget for jakten må naturligvis tilpasses terreng, hund og deltakende jegere. Selv foretrekker jeg et jaktlag på 3-4 godt samkjørte jegere. I utgangpunktet fordeler jegerne seg til ulike terrengavsnitt, og hundefører slipper hunden på avtalt tid og sted. Det slippes bare en hund om gangen, og det er viktig at den får jobbe selvstendig i god avstand fra hundefører. I motsatt fall risikerer hundefører å støkke dyrene. Etter uttak er enhver sin egen lykkes smed Den enkelte jeger kan selv bestemme seg for en fast post eller han kan forflytte seg etter losen. Dette er en jaktform som gir stor opplevelsesverdi for flere jegere, men den krever «skudd-disiplin» og et godt samkjørt jaktlag.

Kommunikasjon mellom jegerne under jakten kan være en fordel. Her kommer spørsmålet om jaktradio inn i bildet. Brukt med omtanke er en radio et nyttig hjelpemiddel. En annen og billigere løsning kan være signalhorn eller simpelthen blåsing i børsepipa. En simpel signalkode kan med litt øvelse gi utmerket kommunikasjon. Ved vel tilrettelagt rådyrjakt kan det forventes at hver 3.-4. los fører til en skuddsjanse. Når det er løsnet skudd mot et dyr skal hunden altid kobles. Ved felling signaliseres dette til jaktkameratene, som samles enten hos skytten eller på avtalt sted.
Hvor forsiktige vi enn er, kan skadeskyting aldri helt unngås. Ved skadeskyting er det meget viktig at hunden straks kobles. Signal gis til jaktkameratene, som avgjør om de står på en hensiktsmessig post eller om de bør begi seg til skuddstedet for så å oppsøke en ny post. Etter 1.5- 2 timers ventetid begynner sporingen med ettersøkshund. Rådyr går som hovedregel raskt i sårleie. Et spørsmål jeg ofte blir stilt er om rådyrhunden i likhet med harehunden bør få innmat av det felte dyret. Svaret avhenger av hunden. En hardtdrivende, påholden hund bør ikke stimuleres med innmat. Bind hunden litt borte mens du gjør opp dyret.

For en jeger fra kontinentet er ofte trofeet det viktigste utbytte av jakten, mens han med en viss forakt ser på den skandinaviske «kjøttjakten». På den annen side virker denne opptattheten av et trofe litt latterlig for den skandinaviske nimrod.En gyllen middelvei er vel rimelig. Noen opptegnelser i jaktjournalen kan etter mange år vekke gode jaktminner, og et trofe på veggen kan pynte og glede. Selv har jeg en «minne-fjøl» for hver av mine hunder. Her noterer jeg dato, terreng, losdyr, lostid, hagl- eller kuleskudd og skytter. Selv etter mange år er det utrolig hvor mange detaljer man husker fra de enkelte loser, når bare man får de rette stikkorda.